Produsert av Erik Hesby, Hans H. Horneman og Karl Ramberg. Med: Hans H. Horneman, Karl Ramberg, Alexandra Kostrubala. Prisbelønnet ved Kortfilmfestivalen i Hamburg, er inkludert i Dansk Filminstitutts antologi over europeisk videkunst på 1990-tallet («Spin off») og er vist ved diverse film/videofestivaler i Europa.
To unge norske menn plasserer en liten annonse i New York Times, hvor de søker etter en amerikansk skuespillerinne til en filminnspilling. Lydsporet til filmen er et opptak av en telefonsamtale mellom skuespillerinnen og "regissøren", redigert til bilder av steder hvor den planlagte filmen kan tenkes å utspille seg.
Produced by Erik Hesby, Hans H. Horneman and Karl Ramberg. With: Hans H. Horneman, Karl Ramberg, Alexandra Kostrubala. Awarded at the Shortfilm Festival in Hamburg, and included in an antology on european videoart in the 1990´s by Danish Film institute («Spin off») and presented on film/video festivals all over Europe.
Two young norwegian men place a small ad in The New York Times announcing that they want an american actress to play in a film. The soundtrack for the film is a recording of a telephone conversation between The Actress and "The Director", cut to images of the "locations" in which the proposed film might be shot.
Pressemelding fra Galleri Samtidskunstforum, feb. 1999. (Norwegian only)
Really real, but always fiction - ung norsk video på 90-tallet. Der videokunstnere som Sol Sneltvedt og Tone Myskja representerer fascinasjonen av videoteknologi og og nye visuelle effekter, representerer videokunstnere som Tommy Olsson (f. 1963), Erik Hesby (f. 1963) og Sunny Heart Video Team - med Per Teljer (f. 1970), Karl Ramberg (f. 1969) og Magnus Engstedt (f. 1967) - en slags videokunstens verdsliggjøring. Teknisk perfekt videokunst, med det særegne lyset og den spesielle kornetheten, avløses her av et nesten banalt registrerende og klosset kamera, med direkte assosiasjoner til amatør- og overvåkningsvideo. Disse kunstnernes videoer er renset for optimistiske, teknologiske eksperimenter - i stedet prioriteres en ekstrem low-tech. Felles for videokunstnere som Tommy Olsson, Erik Hesby og Sunny Heart Video Team er også koblingen mellom dokumentasjon og kunst der video først og fremst representerer et kommunikasjonsmedium. Mer enn å være regelrette performances, kan deres videoer beskrives som enkelt strukturerte og arrangerte situasjoner. De er ikke ekspressive eller teatrale, men gjerne influert av en sterk rock´n´roll-faktor. Måten disse kunstnerne bruker lyd på, skiller seg sterkt fra kunstnere som Sol Sneltvedt og Tone Myskja. Der de sistnevnte lar lyden bli en "organisk" del av videobildet, legger Olsson, Hesby og Sunny Heart Video Team lyden "oppå" bildene som en slags utvendig soundtrack - og på den måten skapes avstand. Videoene deres bærer et sterkt preg av "virkelighet". Kunstnerne deltar selv som aktører, og ved å plassere situasjonene til hverdagslivetm fokuseres det på forhold mellom kunsten og livet. I "American Actress Wanted" (1993) spiller manusforfatter og regissør Erik Hesby opp mot filmmediet. Den enkle handlingen utspiller seg som en telefonsamtale mellom en norsk videomaker og en amerikansk skuespillerinne som får tilbud om å spille i en film. Kameraet er banalt registrerende, som et overvåkningskamera, og skaper tvil om hvorvidt dette er fiksjon eller dokumentasjon av en faktisk hendelse. Samtalen mellom to "losers" er en parodi og et vrengbilde på Hollywoods glamour. Nordmannen, en Vesaas´sk "tufs" - dum på en nesten genial måte - blir et bilde på en regional utpost under sterk påvirkning av amerikansk kultur. Videoen vant en pris på kortfilmfestivalen i Hamburg i 1995. Den unge norske videokunsten representerer et åpent felt. Flere av kunstnerne har så vidt begynt å utforske mulighetene i mediet. Det fortellende blir problematisert, på samme måte undersøkes informasjonstilfanget. Identitetens rolle og karakter er sentral - foranderlig og under stadig forhandling. Kunstnerne utfordrer mediet - så vel som virkeligheten og historien - og blander fiksjon med en følelse av realitet. Men når det er sagt: Om ikke lenge vil det kornete videobildet representere en nostalgi. (Wenche Volle/Lotte Sandberg, Norsk Kunstårbok, 1997)
Really real, but always fiction - New Norwegian Video in the Nineties. Whereas video artists such as Sol Sneltvedt and Tone Myskja represent a fascination with the new visual effects made possible through video, artists like Tommy Olsson (b. 1963), Erik Hesby (b. 1963) and Sunny Heart Video Team - with Per Teljer (b. 1970), Karl Ramberg (b. 1969) og Magnus Engstedt (b. 1967) - are representative of a sort of secularization of video art. Technical perfection, in the form of special lighting and characteristic graininess, is here replaced by an almost banal, inexpert camera work reminiscent of amateur and surveilance video. The work of these artists has been purged of any optimistic, technological experimentation, the emphasis instead on an ultimate low technology. (Wenche Volle/Lotte Sandberg, Yearbook of Norwegian Art, 1997)
Underveis kommenteres en rekke forhold: Psykologiske spill i kunst- og medieverden; telefonen som nærhets- og distanseskapende medium; og det demonstreres hvordan videomediet har revolusjonert betydningen av å "lage film". (Om American Actress Wanted i katalog, "Spin Off", Dansk Filminstitutt)
In een straat in Oslo hangt een krantenpagina van vier x vijf meter. Op een kunstkatern-achtige manier lees je hoe Erik Hesby een grote installatie in het hoofdkantoor van Sony heeft gerealiseerd. Het kunstwerk, zelfs de keizer van Japan was op de opening, blijkt enorm groot; te groot. Erik Hesby, vader van een acht weken oude, naamloze zoon, studeerde achtereenvolgens voor: luchtmachtpiloot, grafisch ontwerper, literair schrijver en kunstenaar. Allemaal onderdeel van zijn 'textconceptualwork'; beelden en ideeën opbouwen die zichzelf, door langzaam groeiend begrip, weer afbreken. Hij woonde toen in Trondheim, een klein stadje in het noorden van Noorwegen omringd door wat lage bergen, met ongeveer 120.000 inwoners. 'Typisch Noorwegen, saai en vervelend'. Hans Horneman en Karl Ramberg wonen in Trondheim, hangen lusteloos rond en zoeken aktie als op TV. Ze plaatsen een advertentie: "American Actress Wanted", en worden gebeld door een vrouw uit Chicago met sterallures. Een ruimtelijk telefoongesprek dat zich afspeelt in Trondheim, twee culturen die elkaar beïnvloeden, overlappen en botsen. (Program, BlackCube, Cinema de Balie, Amsterdam, 7 maart 1999)
